Tirsdag var siste hele dagen i Bahrain og ørkenen sto for tur! I kjaset og maset for å dra ut klarte jeg å glemme battieriet til kameraet mitt. Dette kunne da ha endt helt ulykkelig med tanke på dokumentasjon. Men her har du jenta som tenker selv når hun ikke gjør det. Jeg hadde jo med meg engangskameraet mitt og brukte opp resten av filmen der;
Vi ble kjørt ut i ørkenen når solen sto midt på himmelen, heldigvis hadde vi med oss kjølebager og nok kald drikke til å slukke tørsten på en arme. Vi stasjonerte oss under et stort tre, en liten camp gutta hadde brukt før og som egnet seg godt for en dag med sitting i skyggen og nyte livet.
Vi hadde til og med tatt med oss shisha. Vi jentene gjorde oss fort komfertable mens vi fikk guttene til å finne grill og være kelnere. Jeg sovnet nesten i den hammocken der jeg lå og nynnet til "smak av honning"
Mic måtte jo selfølgelig prøve sykkelen og fikk en liten kjøretur i sanden. Guttene prøvde å gjøre sitt beste med å grille kyllingspydene mens vi jentene satt rolig og fredelig med glassflasker med 7up (bringer tilbake barndomsminner). Kyllingen ble overasskende god - skal ikke mye til for å imponere meg når det gjelder grillmat da...Sorry fattern, men grillmat var aldri din sterkeste side.
Tilslutt var vi alle så slitne av å ikke ha gjort noen ting, så mens en rød sol senket seg ned gjennom skyene pakket vi sammen kjølebagene og trasket hjem med skoa full av sand.
Den kvelden dro vi ut på livet igjen for å ta en hudeidrande farvel med Bahrain.
Onsdagen var det siste siste dag og flyet vårt dro klokken ni om kvelden. Vi hadde fortsatt mye av dagen å bruke så vi dro til et av de andre markedene. Moren til Sophie hadde til nå vært med oss rundt om kring en hel uke og hadde fått dreisen på hvordan man skrudde på kameraet mitt så hun dirigerte oss til å posere rundt annenhvert hjørne.
Jeg kjøpte meg en pashmina. Om noen ikke vet hva det er kan jeg si at det er et hvitt dyr som man brer om seg når man vil føle seg voksen. (google det om du ikke vil dumme deg ut en gang noen spør om du har en(noen som har sett den episoden av Friends eller(nå ser det ut til at jeg snakker heeelt ailienspråk, men det gir mening(lover))))
Etter markedet dro vi til shisha cafeen for å ta farvel med alle vennene til Sophie som vi hadde tilbragt uken med. Det var faktisk ganske trist å si hade og tenke inni seg "ses aldri igjen". Ved ankomst havnet vi mitt i en skikkelig intens sjakk-duell hvor jeg hadde det morsomt med å ta bilder av Ians tapende fjes
Minuttene strekte seg til timer og tilslutt måtte vi dra. Koffertene ble pakket, jeg sa hadet til den tre meter store senga jeg hadde sovet i, vi tok med oss tre vannflasker hver og sa hadet til huset til Sophie. På flyplassen ble det klem og kos og hadet og ser deg snart igjen ettersom Sophie skulle bli igjen til slutten av half-term. Tre utslitte jenter peilet derfor inn hvilken gate vi hadde og satte oss ned på MacDonlds for å slå ihjel litt tid og redde litt liv.
haha, åh mat ass. Her satt vi blandt sportsidioter fra amerika og småbarnsfamilier fra franskrike og hadde dype samtaler mens vi klinte majones over alt. Jeg husket jeg våknet når vi mellomlandet i AbuDabi og trodde vi hadde landet på en annen planet, for det så virkelig slik ut med det romskipet utenfor:
Fra notatboken min når flyet endelig hadde satt kurs for amsterdam:
"Det føles ut som jeg er i en av historiene i Tusen og en natt. En plass over Bagdad ser jeg ut gjennom vinduet. Lyset har sluknet, sammen med alle andre. Utenfor foregår et utsøkt lysshow. Med et minutts mellomrom stråler hele dalen av bomull nedenfor opp. Lynet der oppe hersker. Vi flyter rolig over det hele. Under oss er det den skjønneste eng av sammensatte hvite skyer, og ovenfor oss er det bare himmelen. et mykt, svart, fløyelsteppe strødd med diamanter. Det er som et eventyr, men i steden for et flyvende teppe der ute i de 49 minusgradene sitter jeg inne, her. Trygt og trangt. Med bare et ovalt vindu og vingen utenfor som bevis for at jeg ikke flyter her oppe i en drøm."
Der har dere hele turen på et fat, fordelt i tre deler! Det var en helt fantastisk ferie, med minner for livet og en annen nyanse av hvit som resultat. Jeg tror ikke jeg skal gå så mye mer inn i det for alle kan jo se hvor superherligmegabra det var. Nå er jeg tilbake i england (har vært det en stund da) og det meste er tilbake til normalen. Jeg har byttet rom, så nå har jeg en pult og arbeide med når eksamenstiden setter inn. I dag gikk jeg meg en tur etter å ha sittet inne å glodd på veggen. Jeg spaserte nedover gaten og lurte på hvor all hverdagsmagien hadde gått. I det øyeblikket jeg skulle til å la en demning rase over meg av hjemlengsel og håpløshet (ganske små mengder av hver sådan ettersom jeg var egentlig relativt ok), i det øyeblikket, kom Veronica Maggio på øret og jeg fikk øye på en syrinbusk som så smått hadde begynt å blomstre. Hjertet mitt ekspanderte og jeg smilte plutselig for meg selv.
Hold ut dere folkens, våren er her - den grå hverdagen er over.
