Stylenerd

så..blogg har jo alltid vært for mainstream for meg. det gir assisasjoner til converse, solbrune kropper, botox, dårlige forbilder, kjedelige mammablogger og uttørkede fjortiser. jeg har eller er ingen av delene, utenom et par converse. disse (må jeg bare si) ble kjøpt inn i forbindelse med russefeiring og det evinnelige dilemmaet om hvilke sko som går med den vakre, røde buksedressen. uansett. fortsetter min uprofersjonelle karriere som blogger på lilacsandcheese.tumblr.com. hipster ass.

skal om en måneds tid til mallorca, så forvent bilder av strand, sykkelturer i ukjente farvann og bleike bikinikropper med solfaktor 50.

takk for meg stylenerd. du har vært snill. skal spare på deg til en dag jeg får unger og si "se så kul jeg var".

paris. arkitektporno altså. var der i vinterferien for første gang. jeg, muttern og søstra sisters pakket koffertene og stakk til frankrike baby. her gikk vi i tre dager, opp og ned gatene i paris. var innom mange stopp i hjartesmilguiden og falt pladask for denne vakre byen. jeg skal tilbake til deg, bare du vent!

har så smått begynt litt lysten på å blogge igjen. midt i skoleinnspurten. i russetia. ja, logikken sitter nok ikke helt der den skal.

flere sesonger doctor who i strekk

smoothiebart og bringebærflekker

yogatimer i mørke saler

blågrå morninger med slumre ganger ti

utvasket evne til å skape noe som helst, som et dødt blomsterhav

det altoppslukende mørke som suger alt av liv og varme ut av meg, som stjeler timer av dagen, minutt for minutt

en uopredd seng, kalde gulv og mørke vinduer

lengselen etter likesinnede med diskusjoner og nikking og veiving av vinglass og et nytt håndtrykk

faen, ta meg bort og dit.

photocredit; Synne Dalsegg Johnsen

Lenge siden sist osv. Tiden har blitt brukt til litt forskjellig, blandt annet trening, skole og sosialt samvær. Blogging har det imidlertidig vært lite av må jeg innrømme! Tingen er den at all inspirasjon og blogglyst er veldig borte. Jeg tror ikke at en retur til bloggverden er rundt hjørnet, så dere må bare leve uten meg altså. Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er mitt siste blogginnlegg, men jeg kommer som sagt ikke med dagelige livstegn.

bilda er linka (wow)

til alle dei som planla å gjere mykjy fornuftig i dag, men havna i fosterstilling i senga, til alle dei som hadde planar om å dra til italia i sommar men ikkje ha råa, til alle dei som saknar sola, shortsvær og det å ete melon rett frå fjøla mens ein blir våt rundt munnen og varm i hjartet, til alle dei som har så lyst, men ikkje tør, til alle dei som vil setta seg på neste buss, fly, tog til nærmaste storby og forsvinna blandt mengden eller sitta på ein barkrakk og kika inn i ei vinflaske, til alle dei som ikkje har nokon annan enn seg sjølv å sova attmed men som gjerne skulle hatt ei hand å halda i.

1. Last ned Reality Bites. Har ikkje sett den men har store planer om å sjå den i kveld. Den er frå 1994, god årgang med andre ord. HER

2. Mens den står å summar seg lagar du pizza med pepperoni, raudlauk og ananas. Sett på denne spelelista mens du svinger deg på kjøkenet.

3. Skriv ei liste mens pizzaen stekes. Lister er bra. Organiserer hovedet. Kva må du gjere? Kva vil du gjere?

4. Nyt mat + film og tenk at det kjem ein dag i mårgo. Vi er kvardagsheltar som faktisk lever på ein ganske mørk stad i desse tider. Ikkje la mørketida sluke deg.

5. PS. Det er 30 dagar til jul, Hobbiten kjem snart, netflix har Dr. Who og drikk te.

til dei som ikkje veit kva dei vil, men vil det som berre faen. til dei som ikkje vil bli eller gjera men bere vera.

Det einaste du vil er å krype inn under dyna og vente til sola kjem attat.  Eg blir faktisk komplett lamma når det er mørketid. Og eg er blakk. Hadde eg hatt økonomi og null forpliktelsar hadde eg fløye langt vekk. Til ein storby helst. Eg saknar England. London. Når fløyelsteppet bres over dei flate Engelske markene kunne vi samlast på en liten resturant eller pub. Le og oppleve ting, sjølv om det var ti minusgrad ute og vi berre hadde strømpebukser. Vi gjekk i formasjon langs brusteinsgatene og kjente ein kald vind ule mot oss. Det gjorde ingenting for me kunne trippa inn på ein varm café. Drikka kokao med kanel, lesa bok og sjå på julelysa som blei hengt opp overalt i byen. Me kunne gjere så mykje meir ut av denne tida - ikkje haust, ikkje vinter. Det er som årstiden har gått seg vill og gløymt oss. Alt mistar farge, folk snakkar lågare og vi mistar liksom litt liv. Dagane går på repeat og det hardaste er å stå opp om morgonen på det kalde tregulvet. Baderommet blir ein varm redning, før det er ut igjen i virkelegheita. Konsentrasjonen og inspirasjonen har tatt ferie og alle sit å sjer ut av vindauget på ein plass langt langt borte. Vinterdepresjon er noko herk.

Siden sist har jeg vært i Trondheim på tknd-nm. Der tok jeg mitt første gull. Juhu! Her bilde fra banketten hvor vi hadde kledd oss elegant (kremt).

Svensken kom også på en lang-weekend. Vi dro til byen ved havet på halloween og kledde oss ut og var i godt selskap til langt på morningen. Videre gikk vi litt på ski, dro på hyttetur sammen med alle favorittmenneskene mine, slappet max av med Kung-Fu-Panda maraton og spiste mye mat.

Videre har jeg oså vært veldig aktiv på Instagram (liker jeg å tro) og har egentlig blogget der høhø. (follow me: sigridpia)

Mat, litteratur, natur, skole, trening og sosialt samvær er hva dagene blir fylt med. En gjennomsnittelig syttenåring med andre ord. Nå skal jeg forlate dere til fordel for økonomileksene, et bad, forhåpentligvis en pastarett om jeg finner ingredienser og Holmes.

når eg var sju år fikk eg ein kjole til jul. det var ein golvslang fløyelskjole i dyp grønn med nakkestroppar pg djup spjering opp opp til kneet. den var nok alt for vulger for ei spe jente med lyst hår og fregner. men eg elska den. eg følte meg som ei oscarnominert skodespelarinne i den, eg surra aliminiumsfolie rundt eit talglys som mikrofon og hadde konert i den. så skjedde slike ting som skjer. eg vokste frå kjolen, kjolen vart for trong og rakk meg til langt opp på anklane. sidan då har eg i underbevisstheita vore på jakt etter ein fløyelskjole i skogsgrønn - og i ferien fant eg den. i ei bortgjømt gate i ein liten spansk landsby hong det to kjolar att og ein av dei var i min størrelse. den har to fine silkesløyfer på skuldrane og rekk meg til litt under knea. det er ein cocktailkjole som kjem til å sjå ganske smashing ut med to svarte steinar i øyrene, sorte hælar og blodraude lepper. hmm, eg gler meg.

dei to siste dagane i barcelona. me kjøpte baguett på veg opp til park guell ved hjelp av teiknespråk. så traska me opp på det øvste platået i park guell, mata duene, vandra nedover mot dei kjende benkane. det var helg så det var mykje mykje folk overalt. me gjekk ned mot havna og satt på stranda og hørde på bølgane og pakistanare som ropte og spurde om nokon ville kjøpa freisk mojito. så åt me eit kjempegod tapas måltid med torskespyd, saman med søt tomatsaus og auberginemash, det møraste stykke kalv eg nokon gong har smaka, miniburger, pastasalat, gresk salat, grilla calembert, bakt paprika med seipuree og gresskarkake til dessert. siste dagen var det shopping, men eg fikk likevel sett det kjende matmarkedet på La Rambla, kor det var tjukt med alle slags råvarar utstilt. Tilsamman har eg gått mykje, sett på kart, bada mykje i bølgane i middelhavet, ete mykjy sjømat og kosa meg på haustferie.

fredag fant vi fort ut at det var spanias nasjonaldag. det var mykje yrande liv i gatane og endelause tuteorkester hvorenn me gjekk. etter litt sightsing på ein turistbuss (lol, oh so klisje, men kjekt, iallefall fordi vi fekk det gratis) blei det shopping resten av dagen! så toga vi heimover, slitne i beina, men fornøyd med dagens fangst.

vel heime begynte det å regne noko kolosalt. det hølja ned utanfor. gata sto i vatn. vi sprang ut mens hundrevis av spanjoler så på oss under paraplyene og regnhettene og ropte "loco!! loco!!". vi sprang ut på den folketomme stranda under den stormfulle himmelen. vannet var som eit ishav med haglende regndroper som kom spiddende ned på oss. så sprang me fort inn att til teppepiknik på rommet og mr. bean på youtube som heile familien satt å skratta framfor.

i går (lørdag) leide vi sykler. eg hadde kjøpt meg et fresht hårband for dagen og eg synes den går serdeles bra til det guttekorte håret mitt. thihi.

me suste bortover kystlinja, seks bråkete vikingar på sykkel. på vegen såg vi ein tunfisk som hadde tatt skade av gårsdagens uvær. dau var den iallefall. litt ut på formiddagen ville eg og fattern ta oss en tur til fjells. det var jo tross alt sykkelferie vi liksom skulle vere på.

i nakken kjente vi sola stikke. svetten rant ned i pannen, men det gjorde ikkje noko for overalt var det bare fint fint fint. vi sykla opp i dei spanske fjellene. vi syklet forbi gjømte barar som spelte spansk gitar, rikmannshusa kvar Messi bor og et jaklag som hade skutt eit villsvin.

det herskapshuset du serovenfor her ankom vi litt i villrede, det var en del biler der og plutselig begynte en spanjol å snakke med oss å nærmest invitere oss med på et såkalt flamenco party. vi ristet unnskylende på hodet og dei spurte hva vi søkte, "havet" sa me.

me kom til havet, og heim att til sitges. etter ein times tid i sola stakk heile gjengen på ein bedre middag, kor det ble servert hauger av sjømat; reker, torsk, lyr, flyndre, blekksprut, blåskjell og andre clams. jeg burde jo egentlig hatt med kameraet, men dere får ta meg på ordet: det var herlig.

me tusla heimover i nattemørket, men lyset frå alle uteplassane lyste opp. me gjekk forbi ein resturant som sang opera, ei tjukk dame i ein trong rau kjole sto å veiva me henda og song rett frå hjerterota. så dro vi oss opp troppene, trøytte etter å ha sykla 3 mil, ete sjømat og vore vakne sidan 8. ved gata sitt ein mann og spelar ekte spansk gitar, og me sett oss litt ned og hører på tonane som flyter over i kvarandre med raske grep og har bølgeskvulpet i bakgrunnen.